Fandens virkelighet (dokumentar om Vestlandsfanden og Reidar Brendeland)

Dokumentaren om det folkekjære folkrockbandet med røtter fra industribyen Sauda ble en omfattende prosess. «Fandens virkelighet» besto av opptak gjennom en periode på over sju år. Over 100 timer med materiale ble klippet ned til 52 minutter. Filmskaper Guro Saniola Bjerks (Saniola Productions) lange og «humpete» ferd ble til en varm og mellommenneskelig film om Reidar Brendeland, hans karriere og personlige motiver. Turen gikk innom forskjellige steder i Norge og utlandet (Riga i Latvia og Italia). Budsjettet var på 800 000 kroner.

«Fandens virkelighet» åpnet dokumentarfilmfestivalen i Volda i 2012. Året etter ble den sendt på NRK.

Reidar Brendeland syntes det var en fin ting at bandet Vestlandsfanden, som var musikkveteraner med en fartstid på 34 år og 4000 konserter, fikk tid i mediene og på storskjermen. Men det ble ikke uten uenigheter med regissøren.

Dokumentaren ble mer et portrett av Reidar Brendeland, og saudabuen mente selv at den ikke klarte helt å fange personen han var. For eksempel inkluderer filmen ikke intervjuer med folk som hadde vokst opp med Reidar. Han hadde i bunn og grunn ønsket at det heller skulle bli en musikkfylt og lettere roadmovie med intervjuer, noe regissør Bjerk oppfattet som en negativ sjanger innen bransjen. Hun ville ha noe som kunne skape et sterkere inntrykk – med utfordringer, oppturer og nedturer. Den skulle være provoserende, men mer oppløftende enn dyster.

Brendeland reagerte også på at «Plommer i Hardanger» – en låt som har definert Vestlandsfanden – ikke var inkludert i dokumentaren. Regissøren sa på sin side at det var mer naturlig å ikke ha den med. Hun hadde sydd låtrepertoaret rundt filmen slik at låtene skulle være viktige for filmens fortellerstil – og fant dermed ikke plass til låten som er personlig viktig for bandet.

Guro Saniola Bjerk var imponert over hvor kunnskapsrike og reflekterte Reidar Brendeland og Vestlandsfanden var. Men hun påpekte at bandlederen ikke var den letteste å komme inn på – og det kunne være krevende å lage scener som fanget sinnsstemningene hans.

Hun kommenterte også at det var fascinerende at Vestlandsfanden hadde veldig mange kvinnelige fans i Sauda – fra forskjellige generasjoner.

Brendeland tvilte på at «Fandens virkelighet» ville bli sendt på de større kanalene. Reidar mente selv at filmen kanskje i realiteten var «for snill», men at den kanskje kunne bli for mye for visse profesjonelle TV-folk.

Brendeland la ikke skjul på at han tidvis kunne få dokumentarprosjektet opp i halsen. Det kom allikevel ut i livet – og saudabuen beskrev filmen som både morsom og underholdende.

«Fandens virkelighet» ble godt mottatt av publikum. De mente at det var en overraskende og personlig vinkling på et av Norges mest hardtarbeidende liveband.