Eivind Hauge (1915-1970)

Eivind Hauge var kjent i Haugesunds revyliv og som skribent under pseudonymet «Long Fellow». Sammen med Alf Bergin, alias «Bob», var han toneangivende innen underholdningslivet i hjembyen på 1930-tallet. Hauge var gjerne den mer polerte av de to, og han skapte seg et godt navn som en allsidig tekstforfatter, skuespiller, instruktør og humorist. Verkene hans kunne veksle fra fine, lyriske stemninger til skarpe ord, og han ble av pressen kronet som «Haugesunds mest populære visesanger».

Spesielt briljerte «Long Fellow» med sine elegante og satiriske revyviser, som til stor glede ble fremført på Haugesund-scenen. I gymnasiasttiden ga Hauge ut en visebok fylt med oppkvikkende og smarte protestsanger. Han hadde også regien på russerevyer som en del av samfunnet «Minerva». Noen av «Long Fellows» Haugesund-viser og tekster bar titlene «Haugesund som før», «Gymnasiaster» (russesang), «En stille flørt» (om Quislings «romanse» med Nazityskland), «Jeg er en original», «Vært me’ før», «Bedre tider», «Gamle kjendte», «Kjenner de ikke Hansen?», «Naar vi er i humør», «For mye av det gode» og «Ennu er der løv igjen». Flere av disse ble sett på som slagere og lokale landeplager i hjemdistriktet. Han laget også valsen «Hvad dine øyne siger» i fellesskap med organist Mathias Folgerø.

Etter å ha tatt eksamen flyttet Hauge til Oslo i 1941, hvor han fikk stilling som journalist i Aftenposten. Eivind var bohem av natur og ble høyt verdsatt som kulturmedarbeider i avisen. Han var med på å sette opp flere revyer og kabareter, som blant annet inkluderte Haugesund-jenta Signy Birkeland. I 1943 skrev Eivind Hauge teksten til slagervisen «Hvor skal vi gå hen etterpå», som ble spilt inn av Inger Jacobsen og Frode Thunes orkester. Komponisten var en annen haugesunder, arkitekt David Sandved.

Hauge ga ut novellesamlingen «Passasjeren» og diktsamlingen «Kommer du?», i tillegg til å skrive teaterstykker og hørespill. Han har blitt noe glemt i dag, muligens fordi det ikke ble publisert så mye fra ham, men Eivind Hauge var uansett svært populær i sin tid. Lovordene var store, og de kom blant annet fra André Bjerke og Jens Bjørneboe. Poesien hans ble ansett som stilfull og dyp. Hauge var også en flittig brukt bokanmelder og oversetter av verker fra flere språk. Noen av oversettelsene hans var «Skatten på Sjørøverøya», «Oliver Twist», «Gullivers reiser», «Mannen fra Cape Town» og «Tyven i paradiset», samt «Kwawa fra Afrika» (hvor en av de norskoversatte sangene senere ble brukt i Are Kalvøs bok «Kunsten å vere neger»). Hauge skrev også diverse sangtekster for andre artister, som Nora Brockstedts «Jenta gikk på krabbejakt», som ble beskrevet som en selsom vise med italiensk melodi.

Utflyttingen til hovedstaden dempet ikke Eivind Hauges kjærlighet til fødebyen Haugesund, og besøkene hans på hjemstedet var alltid preget av stor stas.

Hauge hadde vært syk i noen år, men dødsfallet i 1970 kom likevel som en stor overraskelse. Eivind Hauge ble husket som en kreativ og humørfylt sjel, og ikke minst som en revy- og viselegende.